«Roads? Where We’re Going, We Don’t Need Roads.»

Alle har vi vel hørt om akterutseilte sjømenn. De var jo gjerne menn. For fulle til å rekke båten, utslått av kjeltringer evt av vakre damer, ranet og forlatt eller på annen måte, frivillig eller ufrivillig, ute av stand til å komme seg om bord og hjem.

Denne historien er om skjebnen til en bil. Akterutseilt i Venezia.

Ikke at dette er noen spesiell bil heller, men Hertz Bilutleie opplever, som alle andre bilutleiefirmaer, at biler leies ut og havner laaangt avgårde. Dette er som regel alltid tatt høyde for i prisene, for de tar store gebyr hvis biler leies i Norge og leveres i andre land.

De fleste ganger løser returen seg greit.

I dette tilfellet så gjorde det ikke det. En amerikaner leide bil i Norge og kjørte hele veien til Italia med den. Og der sto den. I halvt år… Slikt blir det jo ikke leieinntekter av, så bilen måtte jo hjem. Amerikanere har jeg skjønt gjør ofte slikt. Mange av de skal ta den «store turen» til den gamle verden og gjøre europa.

Jeg fikk tilbudet om å hente denne bilen i Venezia, tilbake i januar 2018. Planlegging og slikt måtte jeg finne utav sjøl. Det er ikke noe opplegg for slikt. Jeg liker jo planlegge turer, så dette så jeg bare på som læring. Hadde jo ikke vært i Italia før, eller kjørt lenger enn Tyskland.

Så med begrenset kunnskap, fløy vi ned, via mellomlanding i Amsterdam og Schiphol Flyplass. Første lærepenge er vel å ikke si «bombe» høyt på flyplasser… Fanken at vi nordmenn har det som utrykk….men det gikk bra.

Deretter landa vi på Marco Polo Flyplass ved venezia. Første stopp ble en kaffekopp for Kai Ingar Djupeng, som var med som copilot. Som filmentusiast så var det gøy å se samme kaffebaren på en film litt etter. «Der har vi vært»-moment.

Vi skjønte vel ikke akkurat problemet, så vi venta nå tålmodig til vi fikk beskjed om at «God tur! Dere trenger det» og beskjed om hvor vi skulle hente den. Så vi gikk dit, og gutta i den bua ga vårs samme utrykk uten å si mye. De kikka bare på hverandre og sa «Norway?».

Vi hadde vel nå skjønt at noe spes måtte det jo være med denne bilen, så vi håpe den i hvertfall hang noenlunde sammen, om det var det som var temaet…

Vel…

Peugeot 106 dukka opp. Liten, søt og hvit. Da skjønte vi tegninga. Så vi trakk pusten, sa hadet og reiste. Første stopp: Venezia!

Den som sier det ikke er veier i Venezia ljuger. Det er èn…Denne. Den ender ved et parkeringshus og ei rundkjøring, så du kan snu og kjøre hjem igjen.

Vi parkerte på parkeringshuset og tok en trikk inn til den rundkjøringa og gikk derifra. Vi var jo sultne og måtte jo spise pizza i Venezia må vite!

Herfra gikk det og en mengde vanntaxier inn i kanalene. Vi valgte å gå. Litt for å se mest mulig. Jeg hadde jo og regna ut på minuttet omtrent, når vi måtte reise for å få tidskjemaet til å gå opp, så det ble hurtigturisme.

Det er ikke akkurat nyoppussa her, men det er vel umulig med byens plassering å holde det strøkent. Det er uansett mye hyggelige og pussige bygg her.

Mye smale gater, eller smug.

Og større kanaler!

Vi måtte jo se det vi alle skal se i Venezia. Og vi så vel noe av det som vi ikke hadde tenkt å se, siden vi ikke egentlig visste hva vi skulle se etter! Så denne har vi da sett. Og samme gikk fløyta i Spiderman…. Ennå et «Der har vi vært»- moment!

Nå har det seinere år vært mye prat om at Venezia drukner i turister og de vil innføre mye rart for å begrense dette. Det har jeg full forståelse for. Vi var der i januar, og det er helt tydelig ikke høysesong for turister. Det var folk der, men på lang nær så mye som man ser på de reportasjene om turistmengdene. Så jeg vil nok anbefale en januartur. Det er jo tross alt sjelden snø her. Lite mygg og… men ha med varme klær, for fy farao så kaldt det ble 1700 når sola forsvant! Mørkt blei det og…

Markusplassen er jo flott! Og folketom! Tenk det! Han med plastposen er turist, og copilot.

Så etter litt hurtigturisme og shopping, så kara vi vårs tilbake til bilen. Mer eller mindre på måfå og med dårlig navi på telefonen, som bortimot gikk tom for strøm etter jakt etter signaler.

Deretter venta en 14 timers kjøretur til Kiel, der vi skulle sove hjem til Norge. Ca 140 mil, give or take, via Brennerpasset og strake vegen, pluss en halvsving halveis til Berlin, og opp til kaia.

Vi ble jo praia på grensa til Østerike av to mann fra hæren som passa på alle som kom. De så jo inn i bilen og humra like godt som damen bak disken i Venezia, så noe gale må det jo være med denne bilen…Det er i hverftall ikke noe gale med to litt korpulente, middelaldrende menn som frivillig kjører Peugeot 106 med maxhastighet på 120…

Ihverfall rulla vi inn på kaia i Kiel en knapp time før avgang, etter et par stopp for mat og slikt man bare må. Så da ble det en fin avslappende tur på båten hjem.

Ikke en gang på ferga fikk den lov til å leke med de andre…

Man kan si mye om Peugeot, men jeg synes de ofte har gode biler å kjøre. Sjøl gamle har vært ok. Denne var heller ingen unntak, men noen rakett var den ikke. Og siden den hadde begrensa toppfart, som ikke stemte helt med Google Maps beregninger av kjøretid, så holdt tidskjemaet såvidt. En time å gå på er nok, men det begynner å bli nære trøbbel.

Så et par lærepenger fikk man jo underveis.

Tips til planlegging:

• Autostradaen (motorveien i Italia) har bomstasjoner. Du løser billett ved innkjøring, og betaler ved utkjøring. Omtrent som Parkeringshus.
• Autobahnvignette må løses i Østerike. Finnes på bensinstasjoner rett ved grensene. Se etter skilting om det. Koster ikke allverden og finnes flere utgaver avh av hvor lenge du skal være i Østerike. Kjører du bare småveier, skal du ikke trenge.
• Venezia i Januar. Jatakk. Sjøl om kaldt på kvelden.
• Ikke si «Det var bombe» om noe du får høre i en samtale på en flyplass.
• Og når man kjører slike langstrekker: Gå på do når du kan, ikke når du må!
• Kjenn din bil! Mangel på topphastighet ifht fartsgrenser kan medføre grove overforbruk av tid! Som kan medføre akterutseilinger…

…noe som jo var årsaken til hele denne turen!