Et av mine prosjekter som stranda før det fikk begynt. Helt normalt her i gården, for hue er ofte mer i vigør enn evnene til gjennomføring. Lommeboka har jo og litt å si, og evnene som må til til faktisk å få ting gjort. I dette tilfellet var det sveisinga og rett og slett møtet med den berømte veggen som avgjorde skjebnen til dette prosjektet.

Det handler om T-147, Type 147 eller Fridolin. Kjære barn har ofte mange navn. En bil VW lagde på bestilling fra det tyske postverket, som Westfalia bygde i 6139 eksemplarer fra 64 til 74. Andre kilder sier 6123, og noen opererer med over 7000, så jeg er usikker på korrekt antall, men 6139 er iflg Fridolin IG det riktige.

Det sies at ca 200 eksemplar eksisterer på verdensbasis nå idag. Mørketallene kan være store, da det dukker stadig opp låvefunn fortsatt og jeg trur noen nok har hamstra de og har de skjult. Prisene på de er latterlig høye nå idag, og sjøl om det er en kul bil, så er den et helvete å kjøre og ja…den er en simpel bil. Tross alt et nyttekjøretøy. Før navnet faktisk ble finni opp.

Det ble bygget to versjoner, den mest vanlige er Deutsche Post sin versjon (ca 85%), og den andre den den Sveitsiske Posten ville ha. De har hjørnevinduer, større rute i bakluke og gitter på innsiden. Jeg trur ryggelyset og er standard på disse.

Sveitser:

Tysker:

De er bygget på bunnplaten fra Karmann Ghia Type 14, derav typebetegnelsen T-147. Det er i bunn og grunn samme plate som Bobla, Type 1, men selve gulvet er bredere. I tillegg har Fridolin ekstra gulv over der baksetepassasjerene ville hatt beina sine. De har i utgangspunktet to forseter, hvorav det høyre kan foldes ned og svinges under dash. Dashen har noe til felles med utseendet på Splittbussen i form av enkelhet og er endel av karosseriet. Den har skyvedører på begge sider med skyveruter i begge. Låsene på vinduene er fra Splitt, mens glass og alt annet er eget design. Designet på bilen ser ut som en Type 3 morfa med en Transporter. Dette var før Bobla fikk stående lykter, men det hadde Type 3 allerede. Koffertlokket har samme holder som Ovalene og eldre. Litt usikker på hvor langt tilbake i tid dette går i Boblene. Motorlokket er samme som Transporter, men det er et par versjoner. 67 buss er vel den som var på de senere modellene. Innvendig håndtak er samme type som buss, lagd i bakelittplast, men ser anderledes ut i fasong. Finnes i hvite og svarte. Ellers så er det mye plukk fra delelageret til VW.

Litt detaljer. Bla taktrekk.

Det er en ting som er sikkert, og det er at de ikke var bygd for å leve mer enn for jobben de skulle utføre. Det er mye rart med dobbeplåt og rustfeller. Karosseriet er tungt, og motoren svak. 1200 Boxer. Sveitseren hadde vel 1300. Sikkert pga bakkene i Sveits. Så å kjøre Frido er egentlig litt pyton, du merker så godt dette. En oppgradering av understell og motor, vil nok gjøre underverker.

Disse to sto ved siden av hverandre på Maikäfertreffen i 2005, og jeg er overbevist om at den til høyre faktisk er en prototype. Bak på siden henger det en infopamflett man kunne ta med, men jeg husker ikke om jeg tok med en eller ikke.

Norge har og Fridoliner, og det har jo vært en evig diskusjon på hvor mange. Jeg trur Knut Andersen (Veteran & VW Service), som dessverre ikke er blant oss lengre, er den som kunne mest om disse. Han informerte meg om mye av det han fant ut, og dette er vel det han kom til konklusjon på sammen med det jeg sjøl veit. Hvis noen har bedre info, er jeg takknemlig for korreksjoner.

Møller har tatt inn fire:

• Odalsfridoen – Norske forsvaret sin. Olivengrønn sies det.
• Posten – Dette er den HotShop hadde, som Møller lånte Posten for uttesting. Grå
• Oslo Lysverker – Hvit. Nå eksportert til Finland, restaurert og, dessverre, Gul. Må være bortimot eneste orginale hvite, så dette er litt…blanda følelser.
• Horten Arbeiderblad – Grå. Nå i dag i mangefarget flakelakk utført av Rett Lakk Bilakkering i sin tid, da de brukte den som reklameplakat eller noe slikt. Den mest komplette av alle. Mangler kun den orginale tenningsnøkkelen.

Her er de i rekkefølge: (HotShop sin står ved siden av den eneste svenske)

Av disse har jeg eid 2, Oslo Lysverker og Horten Arb.blad, og Knut 3, herav mine to og Odalsfridoen. Knut var mest hekta på sveitsern og ønska seg veldig en slik. Jeg er mer på Panel, så jeg ønska meg minst mulig vinduer.

I tillegg så skal visstnok Sverige og Danmark kun hatt en hver seg. Dette har jeg ikke fått bekreftet.

Men…denne posten skal mest ikke handle om de to, men om den femte i Norge, den jeg henta i Tyskland og importerte sjøl i 2005, Det Femte Element.

Jeg satt på eBay og surfa da jeg fant denne, langt nedi Tyskland, i Koblenz. Deutsche Ecke som det og kalles, der Rhinen og Mosel møtes. Jeg vant auksjonen og betalte 14500 norske for den. Mye penger da, ikke så mye idag, men det var mye som måtte gjøres. Jeg hadde jo hatt de to jeg hadde, men ingen av de var orginale Deutsche Post, så det holdt jo ikke. At det var gjort mye rart, som sandblåsing uten å dekke med grunning om ikke anna, eller satt inn sideruter fra Transit, stoppa igrunn ikke ungdommelig overmot. Dessverre.

Kjøpt ble den.

Bildene nedenfor er fra oppstillingsplassen hos selger. Han hadde to Frido til, pluss masse anna gøy. Jeg har vært i Koblenz i senere tid, men ikke klart å finne ut hvor han holder til. Adressen er long gone, dessverre.

Jeg hadde tenkt å kjøre nedover i april og hente den, men akkurat den vinteren så var været ikke på noens side, så når det tilslutt kom meldinger om digre båter som blåste inn i brua mellom Sverige og Danmark, så fant jeg at det bokstavelig talt var best å ligge på været. Både hjemme og der…

Selger tilbød seg da å ta med seg bilen til nær Hannover, da han plutselig skulle dit, mot en tusenlapp ekstra. Jeg takka ja. Og det var slik vi henta denne når vi likevel skulle til Maikäfer i 2005. Det ble en vinn-vinn.

Vi lasta opp bilen etter treffet den dagen. Den sto i nærheten av Vlotho hos en bekjent av Martin Sandvik, Olaf Schopmeier. Takket være han fikk den stå innendør på en låve, veldig ulik norske låver, men trygt. Vi hadde jo holdt på hele dagen i nydelig solskinn, og siden solkrem var det siste jeg rydda ut av bilen før vi reiste, så så vi deretter ut alle mann. Mye hummer og mye banning over solbrente legger. Det var rett og slett vondt å surre bil!

Du ser farga på armen. Det gjorde vondt ja… Og vi har hatt med solkrem på alle turer etterpå. Kremt, host….

Gulvplatene var bytta allerede, så den den delen var egentlig bra på denne. Det arbeidet som var gjort ellers, sandblåsinga, var jo helt hinsides. Og når jeg ser på bildene så burde jeg vel pent ha snudd og tatt en av de andre han hadde. Men denne var vel den eneste DP av de tre. Det var iallefall en grunn. Mulig prisen var en medvirkende årsak. Tross alt 20 år siden.

Det var i det hele tatt nok å ta tak i. Det verste er vel at nå idag, så hadde det faktisk ikke vært så galt. Joa, nok å gjøre, men tiden har og gitt flere repro sveisedeler. Så nå hadde jeg nok kanskje ikke solgt den igjen.

Frontruta på disse er one-of-a-kind. Sjøsagt… Denne ruta fikk Knut av meg for å sende til Finland for å lage nye, kopiert etter denne. De finnes ikke å få tak i ellers. Dessverre aner jeg ikke hvordan dette tilslutt gikk, og siden jeg etterhvert solgte den igjen og snart bare drev med Transportere, så gikk hele ruteprosjektet i glemmeboka. Jeg får bare tru at ruta enten står hos han, eller er i Finland og at det ble noe tilslutt. Jeg veit ikke. Jeg frykter den står bare lagret og ingen veit hvor.

Bakluka har samme opplegg som Splittbuss, med slik stang som de hadde på 50-tallet.

En eller annen hadde nå fått for seg at Transit sideruter var tingen å sveise inn på sidene. Ideen var nok god. På idestadiet… I praksis og med så rævva utført arbe, var det jo bare tragisk. Jeg kom vel frem til at skulle dette bli bil igjen, så måtte jeg gå for helt slette sider. Bakruta og var meninga skulle forsvinne.

Senk og 1915 ccm, skivebremser og Porschestoler var vel strengt tatt hele konseptet. Og seng baki. Husker ikke åssen felger jeg tenkte på, men jeg mener det var Porsche Cookie Cutters jeg gikk for. Jeg har en svakhet for disse.

Men så møtte jeg den berømte veggen. Prosjektet ble bare stående og vokste tilslutt opp til å bli et voksent problem. Bilen ble solgt, som så mye annet jeg har hatt. Jeg fikk vel igjen pengene den kostet meg, men kan ikke huske at det var et overskuddsprosjekt. Og nå husker jeg ikke gangen på den etter mitt eie. Jeg har bare hørt at den nå er tilbake i Tyskland. Men hvor? Ingen aning. Jeg veit faktisk ikke om jeg har tatt vare på Ch.nr eller noe annet enn bilder av den.

Nå har det gått en god del år. Veggen har på mirakuløst vis forsvunnet, og lysten til å holde på med bil igjen har sakte kommet tilbake. Veggen mot å kjøpe nye biler har derimot vokst til uante høyder, og Fridolin har jo vist seg som en virkelig utfordring! Bilen ingen ville ha, er nå en av de dyreste VW etter Schwimmwagen og Sambabusser! Det har blitt helt villt.

Jeg har nå uansett på sikt lyst på noe luftkjølt igjen. Ikke av typen «MÅ HA!!» som det ofte var før veggen, men mer den hyggelige tanken på «at, ja, jo… kanskje det?»

Så får vi se. Jeg har blinka ut noen kandidater, men hva det blir eller om det blir får tiden vise.

Det som er helt sikkert er at det nok må være en ex-Deutsche Post.

…eeeeller en sveitser?

Nyttig link:

• https://www.vw-fridolin-ig.de/