Nei, ikke han med fiskeprisene eller andre rare forbrukertips altså, men disse snertne, små tohjulingene, som i likhet med bobla, fikk et helt folk mobilt etter krigen.

Denne sto utafor frokostrommet på hotellet vårt i Roma: Ikke lov å røyke, men kjøre scooter inn er heeelt greit.

Men det var nå slik at når vi var i Roma nå sist, fruen og jeg, så vasa vi rundt og ramla stadig borti ting å se. Og langs gatene i Roma, så strømma jo disse scooterne rundt vårs tett som en sildestim til tider, så populariten er det fortsatt ikke noe å si på. Nå må det jo sies at de nok kjører større versjoner enn de mer vanlige 50ccm som vi ser mest av her hjemme. Og uansett hva vi skulle ta bilde av, så var de aldri langt unna.

Som sagt…

Og så har man jo sjøsagt og et museum dedikert til disse tohjulstorpedoene. Det snubla vi jo borti, ikke så langt mer enn et steinkast unna Collosseum, og omtrent rett over gata for tårnet som nå havna i nyhetene nå nylig pga at det kollapsa under renovering, dessverre med tragisk utfall.

Collosseum er rett frem og til venstre i første veikryss her. Og snur du deg havner du her: (du ser tårnet her og til høyre i bildet.)

Et lite museum dedikert til Vespa Scooter. Sjøsagt.

Inn døra og ned trappa til venstre. Og så kom du til et bittelite og fint museum.

Denne var det arti historie på. Fyren hadde reist på denne fra Indonesia til Italia.

Slikt man bare drømmer om å gjøre!

Men jeg hadde nok foretrukket fire hjul og ståltak for min del. Liker meg best da.

Rosinen i pølsa var nok denne

Scooteren fra filmen «Prinsesse på vift» (1953) eller «Roman Holiday» som den heter på orginalen. Den Audrey Hepburn kjørte og han andre hang på med, han Gregory Peck-fyren. Jeg måtte jo bort å granske den, og rattet er ikke likt som det på filmbildet. Ellers er det nok ikke stor forskjell. Denne filmen er det som gjorde at Vespa virkelig begynte å bli kjent i verden og selge i bøtter og spann.

Alt i alt et arti lite museum. Gratis inngang var det og.

Og lysten på en Vespa ble jo ikke mindre av besøket her i Roma eller dette museet, men foreløpig så får jeg holde meg til Lego-versjonen. Den er nå letthåndterlig og fullstendig uten Döp-döp-döp-faktor.

Takk & Lov.