Hvor en helt fullstendig dagligdags bil i Tyskland, plutselig ikke var det.

Bullifestivalen skulle egentlig blitt arrangert i 2022, men med bakteppe på bla det fullstendig meningsløse angrepet på Ukraina, så ble det utsatt et godt år. I 2022 hadde jeg heller ikke mulighet til å reise ned, men 2023 klaffa godt.

Jonas Berntsson ordna billetter. Dette var jo litt pes, omtrent som å skaffe billetter til AC/DC…fort utsolgt. Og fasiten arrangøren VW Nyttekjøretøy gir etter festen er ca 6000 busser, 12000 overnattende og 80000 besøkende på tre dager, så ja, det var mange som ønsket å være der! Det er vel det desidert største treffet jeg noensinne har vært på! Og mest slitsomme!

Veldig gøy, men veldig slitsomt. Og mye planlegging i forkant!

Datoen for treffet var 23-25 Juni 2023, og man måtte som sagt skaffe billetter, men man kunne og etterhvert melde seg på forskjellige ting de arrangerte.

Blant annet:

• Konvoi, eller cruising om du vil, fra fabrikken og tvers gjennom Hannover og til treffplassen med 75 biler.
• Lengste kjørte distanse, hvor bla Jonas meldte seg på.
• Beste Tema
• Kledd som bilen

Jeg meldte meg på Konvoien i den tru at alle som ville kunne være med. Jeg visste ikke da at det kun var 75 biler, eller hvorfor (sjøl om det er ganske åpenbart egentlig), men gleden var stor når jeg fant ut antallet og fikk plass i kolonnen blandt disse. Og som eneste norske. Det var arti.

Jeg meldte meg og på Beste Tema, og kunne vel ha meldt meg på en til, Kledd som bilen, men det jeg tenkte ikke på. Uansett måtte jeg skrive en begrunnelse på hvorfor jeg søkte på dette, sammen med et bilde av bilen. Jeg har dessverre ikke kopi av dette, men jeg skrev litt om gleden de aller fleste tyskere viser når jeg møter de her i landet med T6`n og at Deutsche Post faktisk burde sett det hvor mye det virker som det betyr for dem å se noe hjemmefra. Det er alltid artig. Tilogmed med tildekket logo i Tyskland kommer de bortom og slår av en prat, gjerne i den tro at det er en ex-Postbil. Overraskelsen er alltid stor når jeg forteller at bilen aldri har vært postbil, men solgt ny i Norge og at det eneste riktige er fargen. Alt anna er feil.

Dette er bildet jeg tok for søknaden. Jeg hadde et ærend på museet her på Nes og benyttet sjansen på vei ut av området.

Jeg fikk og ganske raskt svar på denne påmeldingen, med ønsker om flere bilder av bilen, og tilslutt en melding om at jeg var med i konkurransen. Etter showet i Hannover, så prata jeg med ansvarlig for dette, og han sa det var min søknad som gjorde utslaget. Den var veldig fin. Så noe traff jeg der. Og det var veldig hyggelig å få den tilbakemeldingen.

Fruen tok noen bilder. Vi valgte noen varianter av disse som vi sendte nedover.

Jeg har jo samla på meg litt poststash gjennom åra, så her var det bare ALL-IN med alt! Også 6 Meter Deutsche Post fane fra eBay! Johnny Bakko lagde flaggstangfot til meg, takk igjen, Johnny, og selve «flaggstanga» er Biltema sine standard eksosrør i to meters lengder, bare fort og gæli lakkert med svart. Samt to fester i taket på bilen med barduner fra Isabella. Ville jo ikke at detta skulle ramle i huet på en uskyldig stakkar der nede! Godt 7-8 meter ble vel den stanga til slutt, og jeg var veldig spent på om jeg fikk lov til å sette den opp i det hele tatt!

Etter at alle formaliteter var på plass, så var det bare å planlegge selve reisen. Med på turen skulle Jonas Berntsson og hans to sønner, Niklas og Linus, Johnny Bakko og jeg være med. De har alle hver sin Bay mens jeg tok T6`n. Postbilen sto jo fortsatt i sju stein, så det var uansett ikke aktuellt å ta henne nedover. Niklas skulle kjøre nedover så han reiste litt før oss. Vi skulle ta ferga fra Larvik dagen etter og møte han underveis.

Og det starta jo ikke så bra. Hørt det før? Alltid noe som må skje.

Jeg bytta frontrute på bilen dagen før avreise, og da jeg starta bilen for å reise, datt jo himmelen i huet på meg. Bokstavelig talt! Så fort jeg bikka bilen over og ned nedkjørselen, fossrant vannet gjennom taklampa og i fanget på meg! Den ruta var ikke tett, nei! Etter litt kjapp feilsøking, så glipa ruta øverst og det var meldt øs pøs første dag av treffhelga i tillegg. Dette var vel ikke akkurat en drømmestart. Heldigvis har jeg gode kolleger på jobb, så Ole Morten Sivertsen stillte opp, hjalp meg å skjære ut ruta og legge den inn på nytt. Tett denne gangen! Så han skal ha en stor takk!

Tre timer forsinka, så var jeg endelig på vei til Larvik via Langhus for noe jeg måtte ha med meg nedover.

Ooog da ringte Jonas. Niklas hadde brent opp dynamoen på Bayen før Oslo. Deretter fikk han tak i ny dynamo på HotShop og hjelp til å montere den, før han tusla videre nedover Sverige. Men hvor lenge var Adam i det berømte Paradis… Nr to gikk fløyta før Malmø. Og deretter gikk bilen på batteri frem til København.

Jeg derimot, fikk sammen med Jonas og via bekjente tak i brukt dynamo og ladevipper ute på Nesodden et sted, for nå var gode råd dyre. Jeg rulla tilslutt inn på kaia i Larvik knappe to timer før avgang (0800). Men med de dyrebare delene!

Overfarten gikk greit uten uhell. Fint vær var det nå og blitt. Så knappe fire timer seinere var vi i Hirtshals.

Hvor johnny er blitt av her, aner jeg ikke, men fra venstre: Linus (med «Solveig» , bilen min fru og jeg brukte under vårt bryllup), meg og tilslutt Jonas med «Gule Bussen». Jeg pleier å vaske bilen i Hirtshals på bensinstasjonen ved store rundkjøringa der, og det kan se ut til at det er det vi har drive med.

Etter denne korte stoppen, så begynte vi vår tur nedover. Tanken var at jeg som hadde raskeste bilen, skulle svinge innom Citti-Park i Flensburg for å handle litt mat og slikt, men det må vel sies at dette var litt dårlig planlagt.

Og du må jo ikke tru at vi var kurert for problemer… Niklas humpa seg videre med oppladet batteri og ungdommelig overmot, fra København for å møte vårs på nevnte Citti-Park.

Vi andre satte kursen nedover motorvej E39 og kom så vidt forbi skiltet som sa dette, før Linus blåste maskinisten!

Dette var en alvorlig strek i regninga, men etter vi fikk taua de av motorveien og inn i utkanten av Hjørring på en nedlagt bensinstasjon, så forlot vi han og Mikkel der med det vi hadde av verktøy tilgjengelig. I samme ånd som dynamoen, så brukte Jonas kontaktnettet og via via så fikk han tak i ny maskinist fra danske Get Back on Track . Imponerende, da han var på vei til Hannover som oss, men snudde, plukka ut motor på lager og kjørte den opp til Hjørring, 3 timer feil vei, for så å kjøre til Hannover!

Luftkjølt VW har en del fordeler ingen andre kan skilte med når det kniper.

Vi hadde jo et tidspress på oss, for å rekke frem før innsjekkinga stengte. Og dette uhellet spiste godt av tidskaka vår, så da reiste jeg avgårde for å handle på grensa, mens de andre tusla i sitt tempo nedover. Niklas var jo kommet frem til Flensburg før oss, og satt og venta på meg der nede, og trudde han hadde sett meg 100 ganger før jeg faktisk kom. Tross alt går det litt flere gule busser der enn her.

I hvertfall med postlogo!

Min hadde jeg tross alt og dekka til, ettersom jeg ikke vil havne i trøbbel langs veiene i Tyskland, men det hadde ikke han fått med seg. En slags stilltiende avtale med Deutsche Post jeg har.

Når jeg endelig kom frem, så ble vi enige om at han reiste og møtte de andre og bare fortsatte mot Hannover. Vi så jo at tidsvinduet ble stadig mer snevert, og med saktegående Baywindows er jo tid essensiellt. Når jeg var ferdig handla, trur jeg glømte halvparten av hva vi trengte i stresset, så lå jeg godt 45 minutter etter skjemaet for å rekke innsjekkinga. Gode råd var dyre, men umulig å få tak i, så det var bare å kjøre.

Og såvidt passert grensa, begynte regnet. Som bare ble værre og værre nedover mot Hannover. Niklas kjørte jo bare på batteri og flaks, og hadde knapt strøm til å drifte motoren, langt mindre lys og viskere. Men det måtte bare gå.

Det gikk litt fortere nedover med meg i øs pøs, så når vi endelig svingte inn foran innsjekken, hadde jeg kjørt inn nesten en time og lå foran skjemaet.

Men der begynte morroa.

Vi starta med velkomstpakker og fotografering av alle bilene som kom, inkl våres. Og sluseportene sto fortsatt oppe… helt frem til da. Deretter var det silkeføre.

Været altså, innsjekkinga og, men å finne rette plassen vi skulle ligge på? Der lugga det alvorlig! Vi kjørte rundt i området en time uten å finne utav det. Tilslutt måtte jeg ta runden alene for å leite, da Niklas såvidt hosta rundt på 2 Volt effekt. Og det gikk litt kjappere med en bil enn fire. Uansett så var det ikke lett å finne, og på dette tidspunkt hadde jeg jo ikke lengre kamuflert logoen, så en tulling i Deutsche post T-skjorte, på dårlig tysk og gul bil med logo, ble vel heller ikke så seriøst tatt imot når han spørte etter veien.

Til slutt fant vi utav det. Karta vi fikk utdelt, var jo bare sorgen og skiltinga likeså, men vi fant plassen vår på Süd 2. Nr 28 står det på kartet over, og vi sto omtrent på 2-tallet.

Deretter fikk vi rigga oss til for natta i påvente av neste dags utfordringer.

Nå var vi i hvertfall igang!

…akt 2 kommer.