Vel…sjøl om noen mener det holder med en tre dagers og litt flytting av tung stein, så er man igang igjen… Jeg har vel ikke helt trua…Her må vi bare gjøre det beste vi kan med den tia vi har tilgjengelig. Og musikk er definitivt noe å ta med seg underveis.

For meg starter starter det med et liv etter døden. Dvs før, og etter. Før var det Vazelina, Bonnie Tyler, Cindy Lauper og Bruce Springsteen som var greia. Slike ting. Absolut Music og slikt var vel muligens ikke finni opp ennå, Takk & Lov. De som hørte på slikt, fulgte jo bare saueflokken og lot andre sette opp musikklista si. Ikke ulikt dagens unge heller…mye samlebåndspop ja…

Men fra høsten `85, jeg kan stadfeste relativt nøyaktig, så ble jeg frelst på Iron Maiden. Det begynte smått med litt Dio, Motörhead, Bon Jovi, Europe og Motley Crüe etc. Mye hårband var man og innom det året. Ikke de man faktisk har i håret…

Og derfor før og etter, for oktober 1985 slipper Maiden «Live After Death». Livealbumet som kulminerer Maidens «World Slavery Tour 84-85». Og det er etter dette jeg er solgt. Dette er jo i tiden før man hadde penger, så kopiere på kassett var alfa og omega. Nå er dette ukjente tema, men vi diskuterte jo kvalitet på opptakskassetter! Hvem som gjenga best lyd, og hvilken som lagde mest salat! Spør mor di om du ikke veit hva det er. Og hvor viktig Faber Castell sine blyanter var for oss! Og ikke minst kassettens plassering kontra høytalernes! Og kulde!

For et liv vi hadde! Skulle ikke tru vi vokste opp! Bratt var det og.

Den gangen så kom musikk i flere medier, i håndfaste bevis!

Kassetten, denne er orginalen og ikke nevnte opptakskassett:

Så opptakskassetten fikk side en og side to av dette dobbeltalbumet. Side tre og side fire tok det vel ennå et godt år før jeg fikk hørt, så den ene kassetten fikk kjørt seg!

CD var vel såvidt på gang, men det tok ennå noen år før jeg hadde det:

Nå kommer jeg jo faktisk et jubileum i forkjøpet og. «Live After Death» fyller jo 40 iår! Nå ga Maiden ut album i 80, 81, 82, 83 og 84, med turneer mellom hvert. Ganske heftig. Og «World Slavery Tour» hadde nesten 190 show og varte nesten et år, fra 9 august ’84 til 5 juli ’85. «Live After Death» ble sluppet 14/10-1985, ikke veldig lenge etter turneslutt, men det ga de også et avbrekk frem til «Somewhere In Time» kom i ’86.

Samtidig som de gjorde opptak for dette dobbeltalbumet, så filmet de også konserten på Long Beach Arena i California. Alle turneer etter dette, har så vidt jeg har sett, de gangene jeg har sett de, scenen vært bygd ganske likt som denne.

Så man har jo sjøsagt VHS:

Og etterhvert som DVD inntok markedet, så ble den gamle VHS’n bytta ut til fordel for DVD formatet. Veit dere hvorfor VHS ble den dominerende i sin tid, foran BETA, Video 2000 og de andre, hvorav flere hadde bedre kvalitet enn VHS? Det sies at pornoindustrien foretrakk dette, da det var billigere å lage…Vandrerhistorie? Mulig, men slett ikke umulig. Penger snakker!

DVD versjonen:

Men selve rosinen i pølsa er jo LP formatet. Jeg har jo vært fan i førti år, så jeg har jo samla opp mye Maiden. LP samlinga ble relativt stor på de, men for noen få år siden fant jeg ut at dette er et tilbakelagt kapittel. Ikke hadde jeg hatt fungerende platespiller siden 1999, og ikke hadde jeg helt den store muligheten for å ta vare på det slik de burde. Plass tok det og. Og siden jeg i tillegg har samlet mye film og bøker, så ble den solgt til en kompis som lovte på tro og ære å ta vare på de. Noen sier man selger sjela si når man selger platesamlinga. Det gjorde litt vondt, men gikk over. Jeg har beholdt fire album som betyr mest for meg:

• Powerslave (1984)
• Live After Death (1985)
• Somewhere in Time (1986)
• Seventh Son (1988)

Når jeg sitter og skriver dette, så skjønner jeg jo det at dette albumet kanskje har betydd mer for meg enn noen andre album jeg har hatt eller hørt noen sinne. Jeg har jo hatt U2’s «Achtung, Baby» som et absolutt mesterverk(kjenner det begynner å blekne noe), men når vi snakker om å bety noe, så er det dette som gjelder. Det er dette jeg stadig vender tilbake til hvis jeg vil nyte Maidens musikk.

Det er jo et samlealbum forsåvidt. Livealbum blir på en måte det. Essensen av hva bandet står for her og nå. Men her er det så mye mer. Designet av Maidens cover er jo fantastisk viktig! Og vi satt mange timer og granska detaljer. Det toppa seg vel på «Somewhere In Time» i 1986 på detaljer, men det mye å ta tak i her og. Derek Riggs lagde jo alle de klassiske coverne og «Live After Death» er i mine øyne kunst av klasse!

LP formatet er jo klart den beste på detaljer. Det er der coverarten kommer til sin rett.

Dette er det andre dobbeltalbumet jeg kjøpte. Den første bytta jeg i de to kassettene avbildet lengre opp. Og der det er en runding som ser ut som en måne, skulle det stå et klistremerke som henger fast i plastcoveret plata blir oppbevart i… sanne feil kan oppstå etter snart 40 år…

Her er hele coveret i sin prakt:

Katta var visst kun lagt til for å forvirre folk, men arti detalj er det uansett.

Maiden spilte fire kvelder på Long Beach og opptakene på side 1-3 er derfra, mens den fjerde er ifra Hammersmith Odeon i London. Kilder varierer på hvilken dag som er hva… men hvor er sikkert.

Åpningen av konserten er med intro av deler av en av Winston Churhills mest kjente taler, i hvertfall blandt vårs metallhuer.

«We Shall Fight on the Beaches» – Link til hele talen: https://winstonchurchill.org/resources/speeches/1940-the-finest-hour/we-shall-fight-on-the-beaches/

Maiden har brukt denne introen i senere tid og. Den henger sammen med «Aces High» som alltid har blitt dratt igang etter den. Første gang jeg hørte den, var vel på reunionturneen, «Ed Hunter Tour», i 1999 da Dickinson kom tilbake. The Dark Ages var endelig over! Og på «Legacy Of th Beast»-turneen i 2018.

Deretter følger to av de mest ihjelspilte låtene deres. «2 Minutes to midnight» og «The Trooper». Tragisk at det ikke er mulig å finne noen andre låter i Maidens ganske store portefølje for radiofolket…orker ikke høre på Radio Rock og P6 Rock nettopp pga slikt. Det og reklame… Radio Bob derimot, på app, har mye mer gøy. Vannvittig mye lengre spillelister! Anbefales.

«Revelations» er neste ut. En favoritt. Og skal være en del av en trilogo med sanger Dickinson har skrevet. «Powerslave» er visst den andre, og er selvfølgelig på denne også. «Flight of Icarus» som jo handler om Ikaros, om enn noe vel løst basert på denne mytologien.

Så ramler vi inn i «Rime of The Ancient Mariner» , som nok er min absolutte Maiden favoritt. De har jo ofte tema fra historie og mytologier etc i sine tekster. Veldig lite fest & morro. Takke faen for det. «Rime..» er basert på diktet til Samuel Taylor Coleridge, et evig langt dikt. Har kjøpt boka….diktet er laaaaangt. Her er jeg helt overbevist om at Dickinson gjør en av tinga han visstnok gjorde mye av på denne turneen; Bytte ut deler av teksten med tull. Ei strofe er: «Water, water, everywhere!» hvor jeg er sikker på han synger «Water, water, underwear!»

Så kommer «Powerslave» og «The Number of the Beast». Jeg har vel ikke hørt «Powerslave» live med Maiden trur jeg, men med Dickinson sjøl på John D. Det svingte godt!

Men siden det hele starta med side en og to, så skal vi la side tre og fire være i fred. Ikke at det er dårlige sanger på de, «Hallowed be Thy Name» og «Phantom of The Opera» er jo med, men det er er to første sidene jeg stort sett hører den dag i dag. Og det må jo innrømmes at det er større stemning på Long Beach enn Hammersmith, tross alt.

Nå er jo Maiden snart ute på sin Run for your Lives-turne. Starten går 27/5 i Ungarn, og er en feiring av Maidens 50 årige historie, så det er mye jubileum fremover! Dessverre har Nicko kasta inn håndkleet(evt trommestikkene), et stort tap for Maidens sound og vårs fans.

Heldigvis har jeg fått karra til meg en billett til konserten i London 28/6 på London Stadium, ikke tilfeldig at det er på West Hams hjemmebane vil jeg tru. Jeg har et lite håp om at Nicko gjør et lite comeback på hjemmebane her.

Det blir vel ikke nye 50 år, men et album eller to til er det lov å håpe på! Og et nytt livealbum? Den som lever vil se.

Up the Irons!